Jeg har vært noen ganger på Svalbard. Utrolig flott – majestetiske fjell og vakker natur. Men iskaldt. Sist jeg besøkte Svalbard var i mai måned. Fjorden var dekket av is og vinden var bitende kald. Kontrasten var rimelig stor da jeg kom tilbake til fastlandet, hvor store ting hadde skjedd den helga jeg hadde vært borte. I løpet av tre dager var alt forvandla. Det var vår!

Det er vår! Lyset bryter igjennom. Frosten tiner, bjørka våkner og løvet spretter. Naturen spirer og vokser. Musører og krokus, hvitveis og løvetann. Grønt er ikke lenger bare grønt, men liene lyser av alle regnbuens grønnfarger. Det har skjedd noen underlige under denne helga. Naturens hemmeligheter har begynt å røre på seg og jeg får en sterk opplevelse av hvor levende og vakkert skaperverket er. Har det skjedd noe mer mens jeg har vært borte? Ja, jeg hører latter og fuglekvitter og jeg ser ansikter som smiler. Det lyse og lette, varme og glade har kommet til oss.

Etter en lang vinter. Kulde. Mørketid. Ventetid. Det er jo helt utrolig å få oppleve våren igjen!

I Jes 43, 18-19, står det:
Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var!
Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ødemarken og stier i ørkenen.

I ødemarken og ørkenen – eller i kulde og mørketid: «Nå skaper jeg noe nytt»

Våren kommer sammen med varmen og lyset. Den sier meg noe om Guds skapende krefter, som alltid er sterke nok og alltid er vakre nok til å skape noe nytt. Guds skaperkrefter får isen til å tine og blomstene til å smile til dagen. Skaperkreftene forvandler en naken skog til et grønt teppe med friskt og levende løv. Guds varme kjærlighetshender skaper liv, vekst og blomstring i naturen. Akkurat som om Gud vekker naturen til livet igjen etter vinteren.

Når jeg opplever en slik vårdag synes jeg at det er ganske lett å leve i håpet. Om at det håpløse kan forvandles til noe godt. Om at vinterens frost skal tine. Om at det tilsynelatende livløse kan begynne å blomstre. Håpet om at Gud kan skape en vår også i våre liv, vi som er en del av skaperverket.

«Nå skaper jeg noe nytt»

Våren er tiden for oppstandelse. Påskens budskap blir gjenfortalt gjennom naturen, ved at Gud skaper noe vakkert og kraftfullt ut av det nakne og tunge. På tre dager, fra langfredag til påskedag, blei alt forvandla. Lysets krefter vant over mørket og de nedbrytende dødskreftene og det ble midnattssol etter mørketid.

Gud skaper fortsatt med sine kjærlighetshender, med de samme kreftene som reiste Jesus opp fra graven. Vi er omgitt av skapelse, i løvskogen og i blomsterenga, og vi får faktisk ta del i denne skapelsen og oppstandelsen med våre liv. Våren lærer oss noe om å tro på livet og å leve i håpet. Om at Skaperen fortsatt skaper, i sitt kjærlighetslandskap.

«Nå skaper jeg noe nytt»

Naturen spretter videre, mot sommeren. Snart står den i full og fargesprakende blomstring, i et evig sommerland.