50 dager på viddene

Det er februar, 2010. Mørketida holder på å slippe taket og dagene blir sakte varmere og lysere. Snart skal jeg og Marie inn i villmarka. Nordover, langt nordover, mot Finnmarksvidda. Med ski og pulk. Vi skal være på tur i to måneder i kjent og ukjent terreng. Ville fjell, lun furuskog og hvite vidder venter på oss. Snøføyke, solbrent hud, bålkos. Åpne sletter, motbakker og deilige nedkjøringer. Vi skal gå mot våren. Mot lysere tider. Jeg gleder meg.

(Teksten sto på trykk i magasinet STREK #1-2017)

OPPBRUDD

Det er i Nord-Sverige turen begynner. Vi er ved inngangsporten til Sarek nasjonalpark, Nord-Europas største villmark. Et halvt år med planlegging ligger bak oss. Vi har gransket kart, vurdert rutevalg, snakket med kjentfolk, forberedt mat og utstyr, klargjort forventninger. Etter 26 timer med tog og buss fra Oslo er vi endelig i gang.

Fra Kvikkjokk tar vi de første stavtakene innover i den gamle granskogen. Det føles magisk. Mobiltelefonene er slått av, jobbmailen er satt på autosvar, «hadet»-sms’er sendt og mottatt og dagliglivet hjemme satt på pause. De siste ukene har vært hektiske, med planlegging, avtaler og sending av provianteringspakker. Så er vi i gang. En frigjørende følelse, blandet med spenning, kriblende glede og forventning. Hva kommer disse to månedene til å innebære? Hva skal vi oppleve? Hvilke fysiske og psykiske utfordringer vil vi møte? Hvordan blir det med så mye stillhet?

Og å være bare to personer over så lang tid? Vi har snakket mye om dette på forhånd og føler oss så godt forberedt som vi kan.

Den første timen trekker Marie pulken, jeg dytter bak med staven når det trengs. De 45 kiloene i pulken og 20 kiloene på ryggen kjennes på kroppen. Vi har sluntret unna pulktrening og trekking av bildekk i forkant, så det blir mange stopp i oppoverbakkene. Men framover går det.

På grantrærne rundt oss henger lange buster med skjegglav som tydelige tegn på den reine lufta her i området – skjegglav vokser ikke der det er sur nedbør. Nysgjerrige lavskriker viser seg nå og da, ellers er det helt stille i skogen.

PÅSKE I SAREK

Det bærer mot påske. Vi beveger oss sakte inn i Sareks vakre daler og tindelandskap. Det er skareføre og knitrende kaldt. Planen er at vi skal gå videre nordover til Kebnekaise-området og Abisko, inn i Tromsfjella og gjennom en liten flik av Finland. Turen er godt planlagt, men vi er åpne for justeringer underveis. Uansett; et hav av tid og nesten uberørte fjell ligger foran oss.

Første påskedag er turens første hviledag. En strålende dag, på alle måter.

– Å, for en dag!! roper jeg høyt og kjenner at jeg er glad langt ned i hjerterota når jeg ser det jeg ser. Fjellene. Den blå himmelen. Marie har dekket frokostbord med duk, lys, en pølsesnabb og påskeegg med snop fra kvelden før som ennå ikke er spist opp. Kaffen er på kok og havregrøten smaker nydelig med syltetøy på, mens hvite legger og underarmer varmes av årets første solstråler.

Vi sitter i reinskinnssofaen og ser innover fjellene. Det er stille, bare et lite vinddrag. Det slår meg hvor stille naturen kan være. Fjella, trærne, snøen – som bare er der. Ikke ofte vi hører denne stillheten i hverdagen, det er alltid en lyd som overdøver stillheten. Stillheten gjør godt. Den krever ingen ting. Her kan vi bare være. La mylderet av tanker få lande, være tilstede her og nå. I stillheten blir sanseopplevelsene tydeligere. Det vakre. De gode smakene. Luktene. Å kjenne solvarmen mot huden. Jeg puster dypt.

KELTISK JORDNÆRHET

Så er det tid for morgenbønn. En daglig del av frokosten, en viktig ingrediens som løfter perspektivet utover og oppover. Vi bruker en keltisk bønnebok; «Din rytme, Din bønn. Keltiske bønner fra Lindisfarne», skrevet av Ray Simpson. Bekken klukker, sola skinner på fjelltoppene, og vi ber St. Patricks ”trosbekjennelse”:

”Vår Gud er gud for alle mennesker, Gud for himmel og jord, for havet og elvene, for sol og måne og stjernene, for de høye fjell og de vakre daler, Gud over himmelen, Gud i himmelen og Gud under himmelen. Han har sin bolig i himmelen, på jorda og i havet og alt som er i dem. Han fyller alt, levendegjør alt, hersker over alt og opprettholder alt. Han tenner solas stråler og forsyner oss med nattas lys. Han har latt kilder springe fram på tørt land, og satt stjerner til å tjene det store lys (…)”

Nå oppleves naturen hellig og Gud virkelig. Naturen er så naturlig. Og så vakker. De blinkende iskrystallene på trærne, de nakne bjørkestammene, den bomullsmyke snøen, de kvasse tindene…alt har en Skaper. I det keltiske finner jeg noe som går rett hjem hos meg. Her knyttes Gud, natur og menneske sammen; kropp, sjel og ånd; det hellige og det jordnære. Livet som helhet. Skaperverket har en så naturlig og selvfølgelig plass i det keltiske, på samme måte som kroppen har det. Her fremheves Guds tilstedeværelse i de mest alminnelige og verdslige erfaringene. Gud møter oss i det fysiske, sanselige, kroppslige, som å traske innover i fjellet. Bevisstheten om å være nær Gud i møte med det jordnære, bokstavelig talt. Jeg liker det. Og det gir mening å be om Guds velsignelse på keltisk vis, som daglig avslutning på morgenbønnen:

Gud, velsign himmelen over oss,
jorden under,
ditt bilde dypt inni oss,
dagen foran oss.
Amen

UNDERVEIS PÅ VANDRING

Vi følger elva oppover Rapadalen. Sarekfjella åpenbarer seg litt etter litt. Toppene er majestetiske! I nasjonalparken er det sju 2000-meterstopper og omtrent 100 breer. Pulken sklir lett på skaresnøen og det er godt å gå. Godt å være i bevegelse, på vei.

Dag 13 ankommer vi Ritsem turiststasjon, som er turens første planlagte provianteringssted. Her tar vi et par hyttedager og får påfyll med mat, dusj og telefonprater, og vi gjør oss klare for neste etappe.

Godt å komme hjem igjen til teltet. Her bor vi og alt har sin faste plass. Skoa står på skohylla i «gangen» ute i forteltet. Liggeunderlag og reinskinn på hver vår side, saker og ting linet opp langs ved teltduken. Vi har en kjøkkenbenk med god plass. To primuser side om side, kjeler, matposer, flasker og termoser som skal fylles opp i løpet av kvelden. Vi har spist en deilig skinkemiddag, og nå er det tid for kveldskos; brownies som vi fikk av noen turfolk på Ritsem, en kopp kakao, høytlesning og kosefyring med primusen. Snart skal vi krype inn in de blå, varme dunsoveposene våre og nyte natta.

Livet ute på ski og i telt er vår hverdag og dagene handler om de enkle ting. Å smelte snø, lage mat, spise, sove, bryte leir, slå leir, trekke pulk, hvile. Primærbehovene. Kanskje reparere utstyr som er ødelagt; en primus som fusker eller ullhansker som det er gått hull i. Turlivet handler veldig mye om «her og nå», selv om vi også må tenke framover, vurdere og planlegge.

Mens jeg glir innover i snøen, tenker jeg på det å være underveis og å ta imot fremtiden. «Tid» er en luksus som man kan fråtse av på tur. Hel, uoppstykket tid. Tid til å være sammen. Å være underveis: Ikke gå for å komme fram til et sted. Men å være der vi faktisk er, fullt og helt. På vei. Både her i fjellet, men minst like mye i det indre landskapet. Å våge å være underveis, uten å vite helt hva som venter, er ikke det en livsholdning å strekke seg etter? Det eneste vi «har» er her og nå, og det som ligger foran oss kommer når det kommer. Vi kan bare gå, ett skritt om gangen og en dag om gangen, i den retningen vi har valgt å gå. Veien blir til, livet formes, skritt for skritt. Her i fjellet er det lite merkede ruter og vi må selv finne de best egnede traseene og gjøre de gode veivalgene. Terrenget, føret og været legger premissene for både ruta og farten. Men fremover går det, selv om det noen ganger går sakte. Vi er underveis. Med nødvendige pauser og hvileplasser langs veien.

Det krever mot å leve i det store underveis, med åpent blikk og åpne sanser. Og stor tillit. Spesielt når terrenget er krevende og været ruskete. Da presser kontrollbehovet seg på, som spørsmål: Når løyer vinden? Hvor langt er det igjen til toppen? Å være åpen for endring, det vi ennå ikke kjenner. Å gi slipp på det trygge og ukjente. Det kan være fryktelig skremmende.

NATURENS ROMSLIGHET

Vi går stadig nordover. Nå har vi vært på tur i de svenske fjella i en måned og hatt noen «feriedager» i Abisko med påfyll av ny proviant. Vi nærmer oss Tromsfjella og vi gleder oss til å komme over på «norsk jord».

Så blåser det opp.

Vi har akkurat hatt kontakt via satellittelefon med Terje, vår hjemmekontakt, og han har gitt oss dagens værmeldinger som sier: MYE VIND! Derfor har vi valgt å bli i teltet. Skikkelig vind! Er det storm?! Vi aner ikke hvor mye teltet vil tåle, og vi vet heller ikke om vinden vil øke på. Marie støtter teltstengene så de ikke skal knekke, mens jeg stadig går ut for å skuffe vekk snø fra duken. Fysj, for en vind!! Her er det bare å snurpe igjen hetta, prøve å holde seg på beina og jobbe på. Melissnøen legger seg overalt, i lommene, i vottene, den tar seg inn gjennom myggnettingen i teltet, selv om luftelukene er snurpet helt igjen. Vi lager en evakueringsplan i tilfelle teltet skal revne. Sekkene pakkes med det aller nødvendigste og vi kler oss med vindklær sånn at vi er klare til å gå når som helst, og kompasskurs og koordinater på gps-en er forberedt. Her kan alt skje. Og vi forsøker å holde roen og oppmuntre hverandre.

Etter fire timer i full beredskap løyer vinden gradvis og «aksjonen» kan avblåses. Puh…

Så blir det stille etter stormen. Helt stille.

Vi våkner og alt er bare fredfullt. Fjellene er rolige og harmoniske, og snøen dekker dem som et mykt pledd. Ingen tegn til liv, ingen dyrespor, helt stille. Kanskje dyrene er slitne etter stormen, som oss, og har en hviledag i hiene sine…? Vi følger elva nedover mot Altevann, og vinden har laget flotte formasjoner, skulpturer og skavler i snøen. Det snør lett. Fjærlette snøfnugg, som små engledryss fra himmelen. Vakkert.

Jeg tenker på kontrastene i livet. I landskapet, i været, i livshistoriene, i gudserfaringene. Og jeg tenker på et lite ord som har en evne til å holde sammen slike kontraster, ytterpunkter og vekslinger. Dette lille ordet og. Er det dette lille ordet som gjør oss helere og sannere? Som binder sammen ulende storm og silkesnø, bitende kuldegufs og lun vårsol…I naturen holdes disse motsetningene sammen gjennom et stort og. Naturen er det den er, og den er mangfoldig og kontrastfull. Jeg opplever at naturen åpner opp et rom hvor det er plass til mitt liv sånn som det faktisk er. Her er det plass til de vanskelige gudsbildene og de smertelige erfaringene, undringen og spørsmålene, gledene og sorgene, lyset og mørket. Hele livet integreres. Naturen taler sant og kan hjelpe oss mennesker til å være sanne. Naturen er det den er, og den kan hjelpe oss til å bli mer oss selv. Mer mennesker, helere, sannere. Naturens romslighet gir plass for motsetningene og brytningene i troen og livet. Naturen er et stort vakkert kirkerom, hvor det er høyt under taket. Her kan tvilen og troen, motet og motløsheten, smerten og gleden, styrken og avmakten gå side om side i skisporet.

FROSNE TÅRER

400 høydemeter og skikkelig trått pulkeføre opp fra Altevann kjennes på kroppen. Kroppen føles mørbanka og vissen. En blytung dag. Jeg tenker på Jon.

For tre år siden drømte Jon og jeg om å gjøre akkurat dette. Å gå på langtur. Vi var kjærester, elsket turlivet og hadde gryende planer om en pilegrimsvandring i nord. Vi rakk ikke det før Jon døde. Det kom en skikkelig mørketid. Jon sleit med alvorlig depresjon og terrenget var kronglete og bratt. Han sa at han gledet seg til at landskapet skulle åpne seg og at vi kunne gå sammen innover på vidda. Det gjorde jeg også. Håpet var der. En stund. Men mørket tok makten over Jon og brøt han helt ned. Han tok sitt eget liv.

Jeg gråter under ulveskinnspelsen. Tenker på ordene jeg skrev ved gravstedet til Jon første vinteren etter at han var død:

Tårene mine
fryser fast
hos deg
et øyeblikk
ønsker jeg
at våren aldri
kommer igjen

Kneikene har vært beintøffe. En lang lang vei, med mange mørke frostnetter. Noen ganger nesten umulig å gå. Nå er det akkurat som at jeg går denne veien helt fysisk.

Dette er en håpsvandring. Mot våren og lyset. Sammen med min gode turvenninne Marie.

MOT LYSERE TIDER?

Vi ligger på en barrabb ute i sola. Vi er i Dividalen nasjonalpark i Troms, og har noen late dager med base på Havga-hytta. En bitteliten hytte som står åpen for alle. Vi går dagsturer i området, og en snøfri flekk hundre meter fra hytta er vårt faste tilholdssted. Her tar vi livet helt med ro. Med kaffekopp og høytlesning, kos og prat, tull og tøys, soling og soving, og innimellom hogge litt ved og tusle bort til bekken for å hente vann.

Etter fem flotte dager tar vi avskjed med Havga-hytta og beveger oss nedover dalen. Sola varmer nå, og vi kan nesten se at snøen smelter. For å si det sånn: Nå er det mer snøklatter i lyngen enn barrabber i snøen…!

Å leve så tett på naturen i den gradvise overgangen fra vinter til vår er en nydelig opplevelse. Fugler synger, bekker sildrer. Mer og mer av bakken kommer til syne, det lukter myr og mose, lyng og dvergbjørk. Det lukter vår! Og så godt å gå barbeint igjen!

Mens livet våkner rundt oss, blir også dagene lengre og nettene lysere. Det oppleves utrolig sterkt å få oppleve våren igjen på denne måten. Vi har gått fra vinter og mørketid til en lys og varm vår. Hver vår sier naturen dette, at de lyse dagene vender tilbake. Varmen smelter bort vinteren og livet i naturen begynner å røre på seg. Kan det bli en vår igjen, også i mitt liv?

VANDRING INN I EGET HJERTE

Vi nærmer oss Finnmarksvidda. En milepæl. Og samtidig gjør det oss vemodige, noe skal snart ta slutt. To par 50 mil lange skispor ligger bak oss. Jeg ser tilbake med takknemlighet på dager fulle av skatter; naturopplevelser, stillhet, langsomhet og tilstedeværelse. Møter med mennesker, turlivets enkelhet. Det oppleves som en vandring tilbake til livet, en gjenerobring av livet, skritt for skritt. Jeg ser fremover, og landskapet ser ut til å åpne seg.

Å være en pilegrim. Å leve. Å vandre langs en umerket sti, som likevel har en livsretning, et mål – med mange delmål underveis. Vandringen går gjennom variert landskap, med oppbrudd, veivalg og rasteplasser, og døden som veiens ende. Vi er på vandring inn til våre egne hjerter og ut til våre medskapninger. Sammen med andre pilegrimer og medvandrere, og sammen med Han som kjenner både mørketid og midnattssol, som er overalt alle dager. Medvandreren.

Noen av bildene er tatt av Marie Brøvig Andersen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s