Når bålet er målet

Bålet blafrer og knitrer. De gule flammene danser rundt svartkjelen. Om litt er kaffen klar.

(Teksten sto på trykk i Fjell og Vidde #6-2009)

Åse Linn, jeg og kaffe-Lars er i godt selskap under en nøye utvalgt furukrone i skogen. En lettere bålmiddag er spist, de våte sokkene henger til tørk på en kvist og vi har laget en solid stabel med ved for kvelden – stokk og staur som skal brenne en stund. Roen har senket seg, langt nede i magen. Skuldrene har for lengst falt ned fra ørene og er på plass der de skal være. To storfornøyde kaffekjerringer, henslengt på hvert vårt reinskinn. Vi kooooser oss. Bobler over av glede og velvære – over noe så enkelt som å sitte ved et flammende bål.

GODT FOR ALLE SANSER

-Nå ville jeg ikke ha vært noe annet sted enn akkurat her, sier Åse Linn med glimt i øyet og en sotbart under nesa. Jeg er enig. Bålet gjør noe med oss, det er godt for alle sanser. Lukta av bålrøyk og tyri, den lune varmen som tiner opp hjerterota. Bevegelse og variasjon, former og farger. Utrolig hva en liten fyrstikkgnist kan skape av underholdning, nok for en fredagskveld. Stillhet. Store og små tanker. Noen deles, andre ikke. Flammene er i fokus, stemningsskaperen, midtpunktet. Nansen blir nevnt – han som slo et slag for det enkle friluftslivet og mente at det holdt med en fiskestang og en fyrstikkeske for å ha det bra på tur. Og Monsen – hva skal til for at han bruker mer enn én fyrstikk når han fyrer bål? lurer vi på, mens vi slurper i oss en god munnfull av den kruttsterke bålkaffen.

UENDELIG OG UFORANDERLIG

Det er noe tidløst ved bålet. Som å se inn i en uendelighet. Jeg tipper at de satt omtrent sånn, veidemennene, som nettopp hadde oppdaget kunsten ved å fyre bål for noen tusen år siden. Å få fyr var nok noe mer tidkrevende enn å rive av en Nitedals hjelpestikke. Eller en lighter, for den saks skyld. Å skape en gnist ved å slå stein mot hverandre eller å skape friksjonsvarme i en buedrill, det krevde tålmodighet. Siden bålkunstens oppdagelse har bålet levd lenge og det har gitt liv og glede for mange. Vi er enige om at det er noe ved dette som fascinerer og tiltrekker. Flammene og glohaugen er her og nå, i furuskogen. Likevel er det noe uforanderlig ved bålet. Noe opprinnelig, rotekte og naturlig. Er vi her i nærheten av friluftsivets vesen? Jeg tror det. Bålet blir jo også omtalt som ”friluftslivets sjel”.

KVELD

-Nå er den røyken her rimelig irriterende, utbryter Åse Linn noe opprørt. De store tankene blir avbrutt av en redningsaksjon. Mer ved på bålet, blåse, hoste, blåse. Svidde øyevipper, tårer som renner, lungene fulle av røyk. Et snev av utilfredshet i den ellers så harmoniske kvelden. Men så brenner bålet livlig igjen og kveldsroen senker seg.

Snart tid for soveposen. – Jeg skal bare ut en tur først, sier Åse Linn. – Eh, bort dit, bak en stein, presiserer hun. Her har vi virkelig blitt husvarme under furua. Kvelden har blitt mørk, bare flammene lyser opp ”soverommet” vårt og to trøtte ansikter. Rundt oss kan vi se svarte silhuetter av krokete storfuru, og over oss en klar stjernehimmel. Kaffe-Lars har tatt kvelden, men lover kaffe på senga neste morgen. Jeg pakker soveposen godt rundt meg, sender en stille takk for det enkle friluftslivet, furua og fyrstikkene. Og jeg føler et aldri så lite slektskap til askepott der jeg ligger. Jeg minnes en samedame som sa til meg en gang at ”lykkes du med å fyre bål, lykkes du med kjærligheten”. Det er min siste tanke før jeg sovner denne kvelden, og jeg trur jeg sovner med et smil. Mens bålet brenner like freidig,

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s